Mitt navn er "Grei" (jeg velger å være mest mulig anonym inntil videre i respekt for andres integritet) og jeg anser meg selv for på alle måter å være en realist. Jeg har mitt akademiske ståsted og rotfeste godt plantet i naturvitenskapen og har jobbet som geolog i over 25 år, de siste årene som spesialist. Jeg er med andre ord kun for en amatør å regne, eller rettere sagt en lekmann, når det kommer til temaene som er presentert på disse nettsidene. Det jeg imidlertid mangler av formell skolering i psykologi, tar jeg igjen med stor vitebegjærlighet og en sterkt iboende trang til å skulle forstå dynamikken i verden som omgir meg. Da er det ganske naturlig å også ha et behov for å forstå de menneskene som befolker denne, inntil videre, blå kloden vår sammen med meg. 

Psykologi har interesser meg så lenge jeg kan huske, og så langt tilbake i tid at jeg på det tidspunktet ikke engang visste at det fantes noe som het psykologi, eller psykopati for den saks skyld. Jeg husker fremdeles godt min første skoledag. Alle de nye klassekameratene mine, alle foreldrene og lærerne. Så mange forskjellige individer som oppførte seg så veldig forskjellig fra det jeg var blitt vant med hjemme i de trygge gatene der jeg vokste opp. En blond gutt, med like tykke "cola-bunner" som meg selv, satte seg ned på nabopulten med et rungende, høytidelig og veslevoksent "Jeg tenker jeg setter meg her jeg". Rolf-Marvin het han. Han vokste opp til å bli en dyktig og anerkjent psykolog, som forøvrig er behørig referert til i noen av utsagnene i teksten på sidene her. Kanskje det var friminuttene, "jungelen" i skolegården og de mange "tigrene" som lusket rundt der som vekket hans nysgjerrighet og undring over menneskesinnet og de mange mørke og trange irrgangene der? Det var ihvertfall de friminuttene, og de samme lumske individene, samt et ukjent antall knuste brilleglass det første året, som gjorde det tydelig og klart for meg at her gjaldt det å passe på og å være på vakt. 

I voksen alder har jeg alltid likt å diskutere med andre, og å berike meg på emnet psykologi. Jeg var heldig og ble kjent med en klok og likesinnet kamerat alt på videregående, som har vært en god diskusjons- og samtalepartner helt siden da. Han utdannet seg også til psykolog etterhvert, som min nabo på fremste pulterad i første klasse. Vi deler fremdeles personlige erfaringer som har en direkte tilknytning og  relevans til det som er å lese på sidene her, så noe har jeg jo snappet opp "first hand" kan man vel si, som gjør meg berettiget til å ha en mening om akkurat disse problemstillingene innen psykiatrien, og livet generelt.

---------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------

Den kanskje sterkeste motivasjonen jeg har for å oppdatere meg på, og å videreformidle dette med personlighetsforstyrrelser, og da spesielt dette med psykopati i vid forstand  (inkl: narsissisme / machiavellisme / bordeline) har sitt utspring i personlige og svært smertelige erfaringer som jeg har gjort meg i løpet av de siste par tiår. Vi snakker da om nære relasjoner. Den nærmeste faktisk. Til tross for mitt i utgangspunktet sårbare og skeptiske vesen, og min teoretiske kjennskap til menneskesinnets mørkeste avkroker, så ble jeg en våt vinterkveld i Bergen i 2002 "lokket" med inn i løvens hule av et "kattevesen" med det litt misvisende, men akk så forlokkende tilnavnet, "Lille pusen". Kombinasjonen av en delvis nedarvet og delvis miljøbetinget mental forstyrrelse (overveiende sannsynlig og basert på adferd og dokumentasjon* over flere tiår, men ikke formelt diagnostisert av spesialist)  og en grenseløs kynisme på den ene siden av et par blå øyne, og sterke uforløste behov og lite bearbeidede sårbarheten på den andre siden, kunne bare ikke ende godt. Og det gjorde det da heller ikke. Jeg ble på et tidspunkt "befridd" og fikk kommet meg i sikkerhet for å slikke mine sår etter 16 år med frustrasjoner og etter å ha blitt utsatt for et vedvarende bunnløst svik, gjentatte grove løgner og daglig kynisk manipulasjon fra ei jeg hadde ubegrenset tillit til. Jeg ble noen erfaringer rikere, sitter igjen med en økt forståelse og selvinnsikt etter en lang serie med terapitimer, men jeg er også nå i etterkant, dessverre må jeg vel si, flere illusjoner fattigere. Det kunne ha vært greit å fått beholde i det minste noen av disse illusjonene med tanke på et eventuelt fremtidig parforhold, som jeg nok ikke er helt klar for enda, nå et par år etterpå.  Men, det kunne ha gått verre. Mye verre. De kalles ikke for "de usynlige mordere" for ingenting disse "skjulte" dyssosiale og antisosiale personene.  "Jeg er fremdeles her", for å sitere en av boktitlene i litteraturlista her på sidene, og det er jeg og mine to døtre glad for.

---------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------

Opplysning til almenhetens beskyttelse anser jeg, i likhet med psykiatrien, at er det beste botemiddelet mot disse menneskenes påvirkning. Å gjenkjenne "lusa på gangen" kan faktisk redde liv i ytterste konsekvens. Hvis ikke det alene er god nok motivasjon til å spre denne kunnskapen, så vet ikke jeg hva som skulle være det. Les, lær og bli bevisst. Denne typen adferd som er beskrevet på disse sidene og i litteraturen det refereres til, og som for de aller fleste vil fortoner seg som helt absurd og uforståelig, kan i det minste gjøres kjent gjennom en oppsummering som dette med støtte fra nyere forskning og faglitteratur på området.

Til sist et sitat:

"Jeg pleide å tenke at det verste i livet var å ende opp alene. Det stemmer ikke. Det verste i livet er å ende opp med mennesker som får deg til å føle deg alene".

Robin Williams

Ta vare på dere selv!

---------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------

Jeg har også andre interesser, som for eksempel det som skjuler seg bak denne linken til en av mine andre nettsider:   



* Dokumentert i eget sammendrag på 264 sider: