Bearbeiding

The long and winding road

Illustrasjon: Lisa Aisato
Illustrasjon: Lisa Aisato

Bjørk Matheasdatter, parterapeut, relasjonspedagog og fast spaltist i Dagbladet, skriver om den «evige børen» som for mange blir konsekvensen av det brutale sviket som blant annet psykopater og andre personlighetsforstyrrede mennesker gjør seg skyldig i mot sine nærmeste. I dette tilfellet, som Matheasdatter beskriver i spalten sin, dreier det seg om en mann som blir bedratt og forlatt av sin kone til fordel for sin venn og beste kamerat. Om ekskona hans og «kameraten» var diagnostiserte psykopater (sosiopater) vites ikke, men grovhetsgraden av sviket deres er typisk for hva en ektefelle eller nær venn som har psykopatiske trekk er kapable til. Historien lyder som følger:

På kontoret har jeg nesten alltid en skål med nøtter. Når folk fortviler over at fortida griper dem i nakken, hender det at jeg griper til nøttene for å forklare. Slik jeg gjorde da en mann sukket: «Jeg trodde jeg hadde kommet meg videre, men nå er det like ille, jeg går tilbake til den verste tiden.»

For vel to år siden gikk kona fra han, og rett i armene på en av hans venner. I lang tid hadde de to hatt et forhold bak ryggen hans. Sjokket og sviket var så stort at han var som lammet. Den første tida fylte det hver nerve i kroppen og hver tanke i hodet. Han unngikk å møte folk, men tok seg sammen overfor barna. Han smurte matpakkene, fikk dem på skolen, fulgte opp leksene. Det var som om han fungerte på autopilot, mens sjokk, sinne, sorg og tapt selvtillit konstant martret han innvendig.

Jeg møtte han hyppig i starten, og etter hvert sjeldnere. Det gikk stadig bedre. Helt til den dagen han ropte fortvilet: «Jeg går bakover igjen.» Da grep jeg skålen med nøtter som sto på bordet mellom oss. «Disse nøttene representerer det som gjør vondt», sa jeg, og helte dem ut på bordet.

Ser du hvordan nøttene lander? I midten ligger de tett, så sprer de seg utover, og ytterst ute på bordet er det lang avstand mellom dem. Nøttene ligger ikke på en linje. Du går altså ikke bakover. Du går fra midten, der nøttene ligger tett, og i en spiral utover. I midten er det ikke luft mellom nøttene, fortsatte jeg. Slik var det for deg den første tida, da det vonde nettopp hadde skjedd. Uansett hvor du var og hva du gjorde, var det konstant til stede i deg.

Slik er det for de aller fleste om opplever tap og katastrofer. Etter hvert som man fjerner seg litt fra midten, blir det en anelse luft mellom nøttene. Det er da det vonde kan slippe taket for en kort stund, som når du er til stede i en klem, kjenner sola i ansiktet, eller brått nyter smaken av en matbit.

Etter ei tid kommer du enda lenger ut i spiralen. Du blir i stand til å føre en samtale uten å tenke på det vonde hele tida. Du sover kanskje bedre. Såret er der, men etter hvert blir det mer luft enn nøtter. Du kjenner at det er så godt å kunne puste igjen.

Så kan det være at noe skjer: et ord blir sagt, du ser en film, eller du har lite krefter og møter motgang på andre fronter. Og det kjennes som du faller inn i det igjen, som du aldri skal få fred. Men det betyr ikke at du er på vei bakover, eller at ingenting hjelper. Det er bare slik at når mellomrommene tar mer plass enn nøttene, da kan det kjennes som vi går bakover når vi støter på dem igjen. Du har vent deg til å puste normalt, og nå har du ingen forsvarsmekanismer i møte med det vonde. Derfor kan det kjennes hardere enn da du var lenger inne i spiralen. Da er det lett å miste håpet, og tro at ingenting noen gang vil bli bedre. Slik er det for mange som opplever traumer og tap.

Helt ferdige med livets katastrofer blir vi svært sjelden. De legger seg i sinnet som arr. Og når noe kommer borti et slikt arr, gjør det vondt. Men det er forskjell på et arr og et åpent sår. Når sjelens immunforsvar er ekstra skjørt på grunn av andre ting som skjer i livet, da kan arret bli mer sårbart. Men husk at du står ikke i midten av det vonde nå, selv om det kjennes slik. Du er langt ute i sirkelen. Der er det også nøtter, og det kjennes vondt og frustrerende å støte på dem. Men det gjelder å huske at du snart er i et pusterom igjen. Og nå er det pusterommet så mye større enn det var den gangen du befant deg i midten, da det vonde nettopp hadde skjedd.

Skuldrene hans sank ned. «Akkurat sånn er det», sa han. «Jeg tenker også på at i begynnelsen var alle så tålmodige og oppmerksomme. De ville lytte, men jeg orket nesten ikke snakke. Men når jeg nå orker å snakke, vil ingen lenger lytte. Det finnes ingen tålmodighet når jeg støter på en nøtt nå. Alle sier bare: «Kom deg videre!» Og paradoksalt nok gjør dét det vanskeligere, for da må jeg deale med det helt alene. Jeg tror jeg må fortelle dem om nøttene.»

Denne historien vil det nok være litt for mange av oss som kjenner seg igjen i. Ofte innser man ikke før man sitter fast i sumpen hva som har skjedd. Da sitter man igjen med skammen over å ha blitt lurt og kanskje også skammen ved å savne den som på ett vis så de sårbare sidene dine og utnyttet dem på det groveste. For en del av manipuleringen for goder som sex, penger, bolig, stillinger og status, eller for å tråkke deg ned, er å gjøre deg følelsesmessig «avhengig» av dem (Helge Andreas Hoff, psykolog-spesialist, Helseregion Vest). Å bryte ut eller ta et oppgjør med psykopaten kan også være utfordrerne når andre har en helt annen oppfatning av personen og ikke kan forstå hva du snakker om, eller sier det må være offeret det er noe galt med. Å varsle om slike folk kan fort slå tilbake på en selv. Psykopati består mest sannsynlig av flere komponenter, som kan vise seg på ulike måter og i ulik styrke. Å ringe dem inn er derfor ikke alltid så lett.

Man har ofte forståelse av vold som slag og spark, men vold er så mye mer. Psykisk vold er å utøve makt gjennom psykiske midler, og det finnes flere forskjellige grader av det (Ove Haradstveit, psykolog og forsker på psykisk helse ved Uni Research / RKBU Vest). Emilie Beck, kjent som programleder for nettserien «Stuck» sier: «Jeg passet på å skrive ned hendelser jeg reagerte på underveis i forholdet, så jeg en gang kunne bla tilbake og minne meg selv på hvor skadelig han var for meg. Hjernen vil jo huske det som var hyggelig, det er nok en overlevelses mekanisme». Beck forklarer videre at det viktigste hun har lært av situasjonen, som hun gjerne vil minne andre på, er at man må stole på sin egen dømmekraft og holde seg til den.