Et monster i forkledning!

© George Mayer | Sony World Photography Awards
© George Mayer | Sony World Photography Awards

Lille Line sniker seg inn på kjøkkenet etter at de andre i huset har gått og lagt seg for kvelden. Hun er 6 år og ute på en av sine mange «ekspedisjoner» til kakeboksen i skapet under kjøkkenbenken. Mens hun står der med den ene hånda dyp ned i kakeboksen og munnen full av bestemors brownies, så går lyset plutselig på og mamma står der med en streng mine. «Hva gjør du her så seint Line, har du vært i kakeboksen igjen?» Line spretter opp og gjemmer en halvspist brownie bak ryggen sin mens hun ser morskt på moren og nekter for ugjerningen så smulene spruter ut av munnen hennes: «Det var ikke meg mamma! Jeg prøvde bare å sette den på plass i skapet igjen jeg, etter at lillebror hadde vært og stjålet her som han pleier». Da hun allikevel må innser at  

hun er tatt på fersk gjerning og kan forvente seg skjenn, så endrer hun brått forklaring og finner andre hun kan skylde på: «Det er bestemors feil. Hun trengte ikke å ha kommet med de browniene på søndag. Og du mamma, som vet at bestemors brownies er favoritten min skulle ikke ha satt dem her hvor det var så lett for meg å finne dem»Line er bare 6 år og kan på ingen måte sies å være veldig annerledes enn mange andre barn på samme alder. En voksen «psykopat» på over 40 år kan imidlertid sies å ha et lignende mentalt modenhetsnivå som lille Line. Nevrologisk og emosjonelt sett så kan den voksne psykopaten dermed sammenlignes med 6 åringen. De typiske løgnene og bortforklaringene som psykopater kommer med viser at noe er galt i måten de forholder seg til egne ugjerninger og andres integritet på. De forbeholder seg rettigheter som andre normale voksne mennesker ikke har, eller rettere sagt, ikke tar seg. De mangler rett og slett evnen til å ha medfølelse og empati med andre.

For noen år tilbake ble det tatt til orde for at man skulle slutte å bruke betegnelsene "psykopat" og "psykopati". Et av hovedargumentene var at psykopat hadde blitt et skjellsord og kunne virke stigmatiserende, noe man ønsket å unngå ved å ta i bruk andre betegnelser. Begreper som dyssosial, antisosial og sosiopat ble da brukt synonymt med psykopati uten at de som regel ble definert noe nærmere. Fremdeles gjenspeiles dette i diagnosesystemene (ICD-10, DSM-IV og ICPC-2) som er ment å skulle veilede, klargjøre, identifisere og eventuelt klassifisere forskjellige lidelser, personlighetsforstyrrelser og sykdommer til bruk for helsepersonell. Der ble disse begrepene brukt forskjellig, og om hverandre. Det kan være grunnen til at stadig flere fagfolk nå igjen bruker begrepene psykopat og psykopati. Det råder imidlertid stor enighet om en ting; psykopati er en personlighetsforstyrrelse. Psykopater er ikke syke på sinnet i klinisk forstand, men de er heller ikke "friske". De er forstyrret i sin personlighet og har en følelsesmessig svekkelse.  Å være psykopat er å vite hva en gjør, og med viten og vilje likevel være i stand til å bryte samfunnets skrevne og uskrevne regler. Psykopater er uten samvittighet, og ute av stand til empati, skyld eller lojalitet til andre enn seg selv. 

Likevel er psykopaten meget dyktig til å fange opp andre menneskers tilstand. De synes å ha utviklet en skarp og nøyaktig evne til raskt og effektivt å avsløre hva deres omgivelser føler. Psykopater kan både se og vite og forstå andre menneskers situasjon og er i stand til å reagere forbløffende presist og relevant på dette, men det er en intellektuell forståelse som mangler dybde og medfølelse. De kan være dyktige til å tolke andres signaler, og kan følge nøye med sine omgivelsers bevegelser. Slik kan psykopaten være sensitiv, men det er ikke det samme som å være følsom. Psykopatens kombinasjon av sensitivitet og vaktsomhet, sammen med manglende følsomhet og empati, kan gjøre dem skremmende og farlige. Uten skrupler kan de bruke denne sensitiviteten på en ofte utspekulert, skjult og svært raffinert måte  (Kilde: "Psykopaten blant oss").

Nedenfor følger et redigert utdrag fra bloggen "Psykopati og kjærlighet" til Daniel Sundkvist:

En åpen psykopat (eng: overt narcissist/psychopath) bærer arrogansen og overlegenheten sin åpenlyst. Kritikk og aggresjon ligger rett under overflaten, man kan nesten sanse det bare ved å oppholde seg i samme rom som vedkommende. Ingen får deg til å gå på eggeskall med lettere steg enn den åpne psykopaten. Man er konstant redd for å vekke monsteret i ham/henne. Det naturlige for de fleste vil være å søke noe annet - noe som ikke ligner den åpne psykopaten i det hele tatt. En person som ikke trigger det ukomfortable vi opplevde sammen med den åpne psykopaten. Vi søker en person som er mild, ydmyk, behagelig, gavmild, varm og god. En som får oss til å føle oss trygge. Vi vil gå rett i armene til en slik person hvis han/hun skulle dukke opp. Vi resonnerer at en slik person - som fremstår som den åpne psykopatens rake motsetning - må være så langt unna psykopatisk som det er mulig å komme. Vi kan da risikere å ta grundig feil.

En person som opptrer stikk motsatt av den åpne psykopaten er ingen motsetning, men en annen versjon av det samme. Den skjulte psykopaten (eng. covert narcissist/psychopath) vil fremstå som overdrevent sympatisk, nærmest engleaktig. Han/hun vil være godt likt av alle, opptre meget korrekt i de fleste sammenhenger og blende oss med sitt milde vesen. At han/hun er like oppsøkende og pågående som den åpne psykopaten  registrerer vi ikke som det røde flagget det faktisk er. Vi er bare sjeleglad for å ha fått et slikt engleaktig vesen inn i livet vårt.

Det er mye vanskeligere å avdekke en skjult psykopat enn en åpen. Men etterhvert oppdager vi at det også i den skjulte psykopaten ligger en overflatiskhet i kontakten som vi ikke klarer å sette fingeren på. Vi opplever at vi strekker oss meget langt for den skjulte psykopaten, for hans/hennes sjarmerende og milde vesen oppleves så varmt og trygt. Men uansett hvor mye tid vi tilbringer sammen med vedkommende eller hvor mye vi tjener ham/henne, så går relasjonen aldri opp i en høyere enhet (eller ned på et dypere nivå avhengig av hvordan man ser det). Den skjulte psykopaten synes å like alle like godt som han/hun liker deg, selv om det er du som har stilt opp dag og natt for å dekke vedkommendes varierende behov. Den skjulte psykopaten har nemlig mange behov, og akkurat som den åpne psykopaten så krever han/hun mye av deg. Også nøyaktig som den åpne psykopaten, så oppdager du at du får lite eller ingenting tilbake for dine oppofrelser utover fagre ord. Bak den meget tiltalende fasaden, så er nemlig den skjulte psykopaten helt lik den åpne psykopaten; samvittighetsløs og en utnyttende parasitt.

Der hvor den åpne psykopaten har den mer røffe jeg-er-best-og-skal-klare-alt-selv holdningen til andre mennesker, så blir den skjulte psykopaten meget pusete og valpete når han/hun trenger noe av deg (og det er ofte). Den skjulte psykopaten er ikke redd for å vise seg svak. Tvert imot, å virke hjelpetrengende er slik han/hun får sin nødvendige narsissistiske forsyning. Ved å appellere til vår sympati så får han/hun jobben gjort - av andre enn seg selv - i tillegg til trøst og støttende ord fra velmente ofre. Ordene vil ofte ha karakter av oppbakking og oppbygging, "du er god nok", "du er pen nok", "du er flink og snill", ord som bygger opp et allerede oppblåst psykopatisk ego. Den skjulte psykopaten er nemlig ikke skjør, selv om han/hun fremstår slik.

Martha Stout påpeker at den skjulte psykopaten har skjønt at han/hun kan trekke flere gode ting ut av godtroende mennesker med sympatifisking (eng: pity play) enn å spille på frykt eller beundring alene. Hvor mange ganger har vi ikke hjulpet mennesker som med dådyrøyne fremstår som hjelpeløse? Hvis det i tillegg er snakk om en attraktiv person, så er det meget vanskelig å stå imot. Mange skjulte psykopater har den samme karismatiske sjarmen som åpne psykopater har. Mange mennesker har gått i "hjelpefellen" i håp om å oppnå gunst fra disse attraktive psykopatene. De får oss til å føle oss spesielle ved å signalere at hjelpen må komme fra nettopp oss, at ingen andre kan hjelpe dem like effektivt og ønskelig som oss. De får oss til å føle at vi er spesielt begavet i forhold til andre, og kun vi kan løse det ærefulle oppdraget det er å hjelpe dem. Det som egentlig skjer er at de oppnår vår beundring i tillegg til at vi gjør skittjobbene deres; lytter timelangt på deres problemer, skifter bildekkene deres, løper deres ærend og blir suget inn i deres sverting av andre. Når du selv trenger hjelp til noe, så har disse menneskene imidlertid ikke tid, eller de har "vondt i magen".

"Pity and sympathy are forces for good when they are reactions to deserving people who have fallen on misfortune. But when these sentiments are wrested out of us by the undeserving, by people whose behavior is consistently antisocial, this is a sure sign that something is wrong, a potentially useful danger signal that we often overlook." (fra "The sociopath next door")

Når noen krever din oppmerksomhet med overdreven sympatifisking, så vær på vakt. Spesielt hvis du egentlig ikke kjenner denne personen ennå, hvis dere nettopp er blitt introdusert eller bare har kjent hverandre kort tid. Det er ikke normalt å pøse dine problemer og behov for trøst og sympati over på personer du ikke er trygg på og ikke har kjent lenge, helst i flere år. Den skjulte psykopaten vil fremlegge det som en tillitserklæring at han/hun er klar til å åpne seg for deg allerede etter kort tid, men dette er ikke en tillitserklæring. Det er ikke normalt å ha slik umiddelbar tillit til noen. At en person som fremstiller seg selv som så stakkarslig som den skjulte psykopaten gjør, skal ha slik plutselig tillit til noen etter bare dager eller uker, er selvmotsigende. Det avslører en utnyttende agenda. Det avslører også at den "stakkarslige" personen slettes ikke er stakkarslig, men har et overdrevent og grandiost selvbilde, stikk motsatt av hva han/hun ønsker at andre skal tro.

Lær deg å være tilbakeholden med din sjenerøsitet og skru ned for empatimotoren. At du har evnen til empati og viljen til å hjelpe betyr ikke at du skal dele ut til gud og hvermann. Tvert i mot, du har en gave som du skal gi til de som fortjener den og ingen andre. Se personene som henvender seg til deg an. Test dem ut. Still noen kontrollspørsmål. La det gå litt tid. Hvordan reagerer de når du selv ber om noe? Har de tid til deg på dine premisser? Lar de også deg komme til orde? Hvordan reagerer de på mild grensesetting? Trekk deg ut av relasjonen hvis motparten viser tegn til at det ikke er plass til deg i den, kun til ham/henne. Ha føttene godt plantet på jorden, vit hva du selv har bidratt med (og eventuelt ikke har bidratt med) og hva du kan kreve i retur. Ha selvinnsikt. Med selvinnsikt så vet du når psykopaten har gått for langt. Du vingler mindre og vet når din harme er berettiget. Du står stødigere i stormen som vil komme når psykopaten straffer deg for ditt fravær og forsøker å gjøre deg usikker på dine beslutninger.