Peer, du lyver!

"Psykopaten" som endte opp som nasjonalromantiske helt

Peer Gynt - Et eksempel på hvordan en av våre mest kjente litterære karakterer ble feiloppfattet og feilaktig fremstilt i nesten 80 år, og til dels blir det fremdeles - og hvorfor

Hvordan er det mulig at en feig, ansvarsløs, løgnaktig, selvsentrert og selvbedragersk Peer Gynt kunne bli fremstilt og oppfattet som en nasjonalromantisk hjerteknuser og en eiegod folkehelt i perioden fra da skuespillet ble skrevet av Ibsen i 1868, og frem til en «modig» teaterdirektør og skuespiller (Hans Jacob Nilsen) i 1947 mente tiden var inne for å rive ned det nasjonale ikonet fra den pidestallen der han urettmessig var blitt plassert. Peer ble ikke gitt denne opphøyde status av forfatterne Henrik Ibsen selv, men om svært utilsiktet, av en av våre andre og samtidige internasjonalt anerkjente kulturpersonligheter, nemlig komponisten Edvard Grieg. Betraktningene som er referert til i teksten her er hentet fra boka «Psykopat? - historier fra virkeligheten» av Lisbeth F. Brudal (Dr. philos, forsker og spesialist i klinisk psykologi fra Det medisinske fakultet ved Universitetet i Oslo). 

Det verdenskjente og eviggyldige skuespillet til Henrik Ibsen om den selsomme Peer Gynt er ment som en flammende satire fra Ibsens side. Det er usikkert om Ibsen ville fremstille en psykopat, men karakteren Peer Gynt er helt klart preget av narsissisme og mangel på empati. Den berømte komponisten Edvard Grieg ble valgt til å skrive musikken til stykket, men Grieg kom i konflikt med seg selv når det gjaldt dette oppdraget. Han hadde rett og slett ikke sympati med rollefiguren Peer Gynt. Oppdraget fra Ibsen bød ham derfor sterkt imot. Til en annen av sine samtids kulturpersonligheter, Bjørnstjerne Bjørnson, skrev han: «Men jeg tenker på de 200,-, på reisen - og bragte offeret. Det hele hviler som en mare på meg, ... Jeg gjør det for pengenes skyld, men pokker ta det!». Hva skjer? Jo Grieg skaper den skjønneste og mest romantiske musikken etter sitt eget hode. Dette setter på en måte standarden for hvordan rollemodellen Peer Gynt blir oppfattet i både inn- og utland i årtier etterpå. På grunn av musikken har man følt seg presset til å fremstille en slags nasjonalhelt. Stykket blir oppfattet som et romantisk «helteepos». Psykopaten Peer blir folkehelt. Den Peer som Ibsen selv ville vise oss blir knapt synlig for publikum. Ibsen selv ønsket nemlig å fremstille en tragedie med eksistensialistiske undertoner. Det var aldri Ibsens mening å fremstille Peer Gynt som et ideal hverken nasjonalt eller på annet vis. Det var heller ikke meningen at innholdet i stykket skulle komme i skyggen av Griegs musikk.

Peer gjør stort sett som han vil. Han går titt og ofte på tvers av vanlig folkeskikk. Adferden hans bærer preg av mangel på respekt for vanlige normer og regler når de kommer i veien for hans egen utfoldelse. Som Mor Åse så treffende ropte ut til sønnen: «Hold din munn! Du er gal i bunn og grunn». Dette er sterke ord fra en mor til sin sønn. Peers egentlige karakter og væremåte kommer spesielt godt til syne i en scene i tredje akt. Her fremstiller Ibsen Mor Åses død. Her får vi en nærgående beskrivelse av hvordan Peer ter seg i den grensesprengende situasjonen som døden representerer. Denne scenen er viktig i et eksistensialistisk perspektiv. Den tyske filosofen Martin Heidegger (en av eksistensialismens frontfigurer) har hevdet at det er i forholdet til døden at menneskets egentlige væremåte trer frem. Hvordan trer så Peer frem i verden; Peer stikker innom etter å ha hatt en trist avskjed med Solveig. Han er i dårlig lune. Moren forsøker på forskjellige måter å få fortalt sønnen at hun vet at hun «skal gå bort». Men Peer, som liker seg dårlig i situasjonen, vrir på seg og vandrer opp og ned på gulvet. På morens forsøk på å få hans medlidenhet, svarer han arg: «Se så! Fra det tunge jeg renner; Jeg mente jeg her var fri!» Det virker som om Peer er skuffet og sint over at moren ikke lenger er til for han og ikke lenger kan trøste, men bare kreve trøst av han. Han er ikke lenger fri. Peer ber Mor Åse tie om døden som venter. Han setter seg på sengekanten og sier: «Nu mor, vil vi sammen snakke; men bare om løst og fast, og glemme det vrange og skakke, og alt som er sårt og hvast». Slik fortsetter Peer med å avlede moren, han avviser alt snakk om døden og det som har skjedd av vonde ting i bygda, og som angår ham. Det er som om Peer bare har én tanke, og det er å flykte bort fra erkjennelsen av at moren skal dø. Så sier han brått: «Er du tørst? Skal jeg hente deg drikke? Kan du strekke deg? Sengen er stutt». Det kan virke som han spør ut fra medfølelse med moren, men den ekte innlevelsen eller empatien er det vanskelig å få øye på. Han henter aldri noe å drikke til sin døende mor, eller legger henne bedre til rette i sengen. Han bare sitter der, i følge sceneangivelsene av Ibsen selv fra 1868, med ryggen til sin døende mor på enden av sengen hennes og leker med seg selv. Til den innbilte hesten foran seg, på vei for å bringe sin døende mor til Sankt Peder og Gud Fader, roper han: «Hypp! Vil du rappe deg, Svarten! Mor, du fryser vel ei?». Desto reddere Peer blir for døden som venter, desto mer flykter han. Etter hvert makter han ikke å forholde seg til morens nød, og fjerner seg fra henne. Han flytter seg bort, vender henne ryggen og forsvinner inn i sin egen verden. Han fjerner seg fra virkeligheten rett og slett. Livet og dødens alvor blir for truende. Peer ser ut til å styres av en slags flyktig refleks, en tillært form for omsorg når han spør om moren fryser. Vi kan notere oss at Peer aldri venter på svaret på disse spørsmålene. Det er som om han på en måte bare kommer på denne flyktige omsorgen underveis. Peer er en person som først og fremst velger «å gå utenom». Han har ulike fremgangsmåter for å slippe unna; han avleder, overtaler, forhandler, spiller på de sentimentale stemningene, avviser å ta hensyn til morens ønsker og viker unna ansvar. Den skikkelsen Ibsen har ment å vise oss i denne scenen er en ikke særlig heltemodig fyr. Her er det feigheten og unnfallenheten som trer klart frem. Det å tre frem i verden innebærer trolig en stor lidelse og det «å komme til syne» - det vil si å eksistere - er trolig det mest truende og mest smertefulle av alt, både for Peer Gynt og for psykopaten. Lisbeth F. Brudal skriver videre at det nettopp er denne eksistensielle smerten, denne formen for dødsangst Ibsen vil beskrive i sitt: «Å være seg selv er seg selv å døde»

Sannheten, når det gjelder hvorfor Peer Gynt så ofte blir fremstilt «feilaktig» på scenen, er vel at verden heller vil se helter på scenen, helter som vi kan kjenne oss igjen i, enn personer vi føler oss truet av. Vi vil se og høre om unge menn som vakkert sitter ved sin mors dødsleie, som viser omtanke og medfølelse, og som rører oss. Det egentlige budskapet blir kamuflert. Slik usynliggjøring passer sammen med det vi også finner ellers i samfunnet; motviljen mot å se og tendensen til å unndra seg opplysning om de menneskene som «går utenom», nemlig psykopatene. 

© 2019 Den skjulte psykopaten. 
Drevet av Webnode
Lag din egen hjemmeside gratis!