Arv & genetikk v.s. miljø & oppvekstvilkår
Man er da bevisst og utstyrt med en fri vilje, er man ikke?
Hvor er det mest naturlig å starte denne lange «reisen» vår på veien til å forstå "psykopatens" verden? Det må vel bli ved starten det naturligvis. Med barndommen? "Psykopaten" er et produkt av miljøet hen vokste opp i vil mange si. Vel, andre vil kanskje trekke startblokka enda lenger tilbake, til unnfangelsen. Det vil si at en genetisk sårbarhet muligens ligger i bunn i mange tilfeller. Nyere forskning, som blant annet er basert på flere uavhengige tvillingstudier (Folkehelseinstituttet), viser at det er et komplisert samspill mellom både genetiske og miljømessige faktorer som kan resultere i enkelte personlighetsforstyrrelser i voksen alder.
Ofte er det en kombinasjon av arv og miljø som gjør at noen utvikler personlighetsforstyrrelser, men det kan også være bare miljøet som gjør det. Et felles trekk for mange "psykopater" for eksempel er at de ikke har blitt godt ivaretatt som barn. Generelt sett imidlertid så antas det nå at arv spiller en større rolle for å utvikle ekte psykopati enn miljøfaktorer som man blir eksponert for i oppveksten alene. For genetisk sårbare personer så vil dermed miljøfaktorene spille inn i mye større grad enn for andre. Thomas Erikson ("Omgitt av psykopater") går også inn på dette med at adferd er en konsekvens av både arv og miljø. En av tingene som påpekes, og som er svært
interessant, er at vi ikke bare arver trekk fra foreldrene våre, men også fra deres foreldre igjen og da i varierende grad også indirekte fra våre andre slektninger. Ikke som en konsekvens av miljøet nødvendigvis (det er ikke alltid slik at man har mye kontakt med disse mer perifere slektningene i barndommen, for eksempel pga. ulike bosteder eller dødsfall), men snarere som en konsekvens av en felles genetikk. Dette med genenes betydning for personlighetsforstyrrelser er det forsket mye på de siste årene, og det gir kanskje for enkelte noen nye, og til dels sjokkerende, perspektiver som det kan være nyttig å vite om og vite hvordan man skal forholde seg til?
En dyssosial personlighetsforstyrrelse, eller psykopati, er en av de personlighetsforstyrrelsene der en fremdeles mener at omsorgssvikt i barndommen spiller inn som en vesentlig faktor i tillegg til en medfødt genetisk sårbarhet. De vanligste overgrepene mot barn er omsorgssvikt - med 75%, fysisk misbruk - med 17% og seksuelt misbruk - med 9% (Norsk helseinformatikk og Store norske leksikon). Med andre ord, det er greit å vite hvor en kommer fra, eller rettere sagt, fra hva og fra hvem man kommer fra.
Et eksempel her fra til krimserien «Nedgravde hemmeligheter» og spørsmålet som psykopaten Tim Finch stiller seg selv: «Hvordan ble det slik? Der får man debatten om arv og miljø. Man mener visst nå at det er en blanding. Genetisk disposisjon i tillegg til ytre faktorer, ikke minst i barndommen. Ja min far var kald og ukjærlig, av og til voldelig. Ja min mor kompenserte med kvelende omsorg. Men, hvis det var årsaken, hvorfor er ikke min søster seriemorder? Som sagt, det er en gåte». Kriminaletterforskeren spør Tim: «Vil du si at sex var den fremste drivkraften?». Tim svarer kort og kontant: «Den eneste drivkraften!». Han fortsetter med: «Tilbøyelighetene begynte i ung alder. Tidlig i 20 alderen vil jeg tro, aner ikke hvorfor». Rollefiguren Tim Finch er Lege og det han sier er i tråd med gjeldende oppfatning i psykiatrien. BBC har oppdatert seg på «det siste nye» innen psykiatrien og bruker rollefiguren og legen Tim Finch til å spre det «grove budskap». Informasjon til allmenheten i allmenhetens egen interesse kan man vel si. Ingen skal si noe annet om BBC enn at de er pedagogiske og sitt ansvar som formidler av fakta bevisst.
De fleste barn er impulsive, modige og uten sperrer fra fødselen av. Barnet gjør akkurat som det vil. Denne spontane og noen ganger uhemmede adferden er jo ikke alltid det foreldrene ønsker. Barna lærer hovedsakelig på to måter. Enten søker barnet seg fra utilfredshet og misnøye til tilfredshet og velvære. Eller det lærer ved å herme, som er den vanligste læremåten. Ofte er det foreldre av samme kjønn som er forbilde (i grove trekk). Hva da hvis dette forbildet og rollemodellen er dysfunksjonell i sin adferd mot andre, eller personlighetsforstyrret som vi sier, og dermed en direkte kilde til skeivutvikling av et barns personlige egenskaper? En skremmende tanke for de fleste utenforstående vil jeg tro, og direkte tragisk for det barnet det gjelder. Det kan heller ikke være greit for den andre mentalt friske forelderen å stå mer eller mindre hjelpeløs alene i en slik situasjon. Nå er jo ikke alle uhensiktsmessige personlighetstrekk å betrakte som onde, men i stor grad så er det de «mørke» trekkene som hefter ved psykopater. Onde på den måten at de er til potensielt stor skade for andre og ikke fordi det nødvendigvis alltid ligger bevisst onde hensikter bak handlingene. Den som mangler evnen til empati forstår gjerne ikke alltid selv hvorfor handlingene deres oppfattes som de gjør av andre. Skal vi synes synd på dem? Aldeles ikke! Det er mange nok av dem som vet nøyaktig hva de gjør og som har et intellekt som gjør dem i stand til å kunne legge bånd på seg og velge annerledes. De bare gjør det ikke.